arnekrokan


Noen refleksjons-tweets fra kurs i Smart Læring


Smart læring

Nå leser du @kadalsaune 2.0. En liten redesign og endring av fokus.

Digital kompetanse: Smart læring sto det i en mail fra NTNU Videre som tikket inn i jobbmailen min. 7,5 studiepoeng, 2 samlinger. Billige studiepoeng, tenkte jeg. Interessant tema, tenkte jeg. Jobben betaler, tenkte jeg. Jeg melder meg på, tenkte jeg. Så jeg gjorde det. Noen uker senere kom det tilbud om plass og beskjed om oppmøte på Strinda vgs en torsdag og fredag i november.

Der ble vi møtt av en høy hvithåret mann, Arne Krokan. Han hadde svak stemme og snakket rolig. Litt dårlig førsteinntrykk, litt for stille til å skulle holde på oppmerksomheten en hel dag. Han var forkjøla og passet stemmen. Men så begynte han å snakke om Internett, sosiale medier, blogging, twitter, facebook, nettverkseffekt, quora og evernote, og da ble han så engasjert, så ivrig, at han glemte at han var forkjøla. Han snakket høyt og med stor entusiasme. Han ville endre våre arbeidsmetoder, revolusjonere lærerutdanningen, endre måten vi tenker om læring. Og jeg trodde på ham. Jeg tror på ham. Han overbeviste meg med et smittende engasjement og en overbevisning om at undervisningen trenger en forandring. Det er ikke nok å slenge PCer inn på en skole og tro at digital kompetanse ordner seg av seg selv. Det visste jeg fra før, men for et hav av innspill han hadde til hvordan vi kunne gjøre det! I løpet av en dag gjorde han alle kursdeltakerne til Google-, Facebook- og Twitterbrukere, han viste oss TodaysMeet, Tweetdeck, Delicious, Quora, Zipcar, AirBnB, Couchsurfing, Taskrabbit og en haug av tjenester, triks, tips og fremmedord.

Dag to fortsatte i like stort tempo, med fokus på digital læring og utdanning og MOOCs. Han viste en rekke tjenester som tilbyr kurs og fag via nett, laget av og undervist av professorer fra anerkjente universiteter som Harvard og Stanford. Flere fremmedord og flere sosiale medier. Underveis oppfordrer han oss til å finne info selv, tester hvor raskt vi kan finne svaret på et spørsmål, lar oss reflektere over hvor enkelt det er med en datamaskin foran deg. Det er noe jeg savner fra mine egne elever, som er vokst opp med datamaskiner. Vokst opp med google og wikipedia. Den digital generasjonen. Screenagers. De sitter fremdeles og lurer på relativt enkle ting, og diskuterer fram og tilbake om noe er sant. Svaret er bokstavelig talt rett foran dem, alt de trenger å gjøre er å trykke. Vi må lære dem dette.

Siste oppgave var noe han hadde truet oss med fra starten: Vi skulle bli tvangsbloggere. Alle skulle opprette egen blogg, som vi skal bruke gjennom hele kurset. Hver uke skal vi blogge om vår framgang og våre oppgaver. Målet er å endre våre arbeidsmetoder. Og det er derfor jeg nå har gjenopplivet denne bloggen. Jeg skal skrive om smart læring, om undervisningsopplegg, om forsøk, prøving og feiling, om suksesser og nedturer. Jeg skriver langt, stream-of-consciousness, beat-poet-skriving. Jeg leser ikke gjennom hva jeg har skrevet før jeg publiserer. Det er en advarsel. Og et løfte.

Hadde jeg et poeng her?