Månedsarkiv: februar 2014


Hva er Smart Læring?

Denne uka ble jeg spurt om å holde et lite foredrag om smart læring for lærerstudentene som er i praksis på skolen. Det er jo forsåvidt greit, jeg føler jeg har et greit begrep om hva smart læring er, men det gav meg et lite puff, med tanke på at jeg ikke har kommet så langt i smart læring-oppgavene mine selv.

Jeg har kommet litt på etterskudd etter jul, pga sesonginfluensa, karakteroppgjør, forkjølelser, prosjekt til fordypning, virus og diverse andre unnskyldninger som gjør at det har blitt lite blogging, beskjedent med tweeting, knapt med Kahoot og seint med mye annet. Men holde foredrag om smart læring, det skal jeg få til. Jeg føler jeg har dette klart, at jeg er på innsiden. På første samling i Smart Læring i høst var det mange som opprettet Facebook- og Twitterkonto for første gang. Selv har jeg vært på Facebook siden 2007, som ikke er så veldig tidlig ute, og jeg syns selv jeg var sein ut på Twitter (våren 2009) og Instagram (Feb 2012). Blogging ble jeg introdusert for gjennom kurset IKT, kommunikasjon og kunnskapsutvikling på NTNU våren 2003, og jeg lagde min første hjemmeside i 1999. Litt historikk der altså. Jeg føler derfor at jeg er mer på nivå med elevene enn jeg er med de fleste av mine kolleger når det gjelder komfortnivå med #SoMe og Internett. Når elevene snakker om memes, spill, forum og nettsider, vet jeg stort sett hva de snakker om. Det er jo også en del av jobben.

Så, for å nøste opp trådene: Å innføre Smart Læring i min undervisning er ikke en stor omstilling. Som nevnt tidligere har jeg brukt Facebook i skolen i noen år allerede. Jeg prøvde å bruke Twitter med klassen i 2010, men da var det ingen av elevene som hadde Twitterkonto, og ingen ville ha det, for det var sånn som “bare Stoltenberg og den gjengen der bruker”.

Men, jeg tror på ingen måte at jeg er utlært. Jeg må også tenke nytt. Jeg må finne ut hvordan jeg kan bruke blogging, instagram og scoop.it på en naturlig måte i klasserommet, og ikke bare for å løse en praksisoppgave. 

Så, tilbake til poenget (igjen): Hva er Smart Læring? For meg er Smart Læring å bruke sosiale medier og digitale ressurser til å gjøre skoledagen enklere for elevene. Om et digitalt verktøy er mer tungvindt enn “gamlemåten”, så er ikke det smart læring. Og med mer tungvindt mener jeg for elevene. For meg eller andre lærere kan det ofte kreve mer forberedelse å bruke “smarte” metoder. Vi er jo vant til å “snu bunken”, så nå må vi jo produsere nytt stoff. Men det viktige er at det nye stoffet skal være bedre for elevene. Enklere.

  • Facebook gjør kontakten mellom lærer og elev enklere. Det gjør det også enklere å gi beskjeder som elevene faktisk ser (i motsetning til LMS).
  • Samskriving gjør det enklere for elevene å samarbeide, og å produsere gruppearbeid som faktisk er samarbeidet fram.
  • Kahoot gjør det enklere å oppsummere teoritimer og sjekke hvor mye elevene har fått med seg i løpet av timen.
  • Blogging gjør det enklere for elevene å raskt levere logger, rapporter og tekster. Tekstproduksjon, levering, publisering i samme verktøy er helt genialt når man tenker over det. Hva er egentlig vitsen med å bruke et tungt verktøy som Word for å skrive enkle tekster? Skrive – lagre – laste opp – laste ned – åpne – lese blir forenklet til skrive – publisere – lese.

LMS-et blir en gammel dinosaur i forhold. Jeg ser at vi trenger et administrativt system for å registrere fravær, karakterer, orden og atferd, men utover dette er ikke LMS-et nyttig for interaksjonen mellom lærer og elev. Vi har alt for mange alternativ som er langt bedre, langt enklere, langt penere og langt mer effektivt.

Så, for å oppsummere: Smart Læring er ikke bare å bruke data og Internett i skolen. Det er å bruke data og Internett for å gjøre skolen bedre, gjøre læring mer effektivt og hverdagen enklere for elevene.